Det Gråe Kvadraturet med de Blå, Røde, Gule, og Grønne Stripene På.

JONAS sto og betraktet det han hadde laget. Han kom rett fra jobb og sto i dressbukse, og hvit skjorte med rødt slips.
Én stor platting. Rett ute forbi hagen oppe i lia hvor han bodde. Han sto med hendene på hofta og hevet bryst og pustet lettet ut. Alt hadde han gjort på fritiden utenom jobb. Overskuddsarbeid.
Ett stort femten ganger femten meter stort kvadratur i støpt betong, pekende sørover mot eneboligen hvor han bodde. Med et 45 graders kutt langs kantene, pusset og slipt slik at overflaten kunne gi litt gjenskinn i sola. Malt tre strøk med trestjerners betongmaling. Det var malt så tykt at det nesten så ut som asfalt. Pusset lett for å få vekk ujevnheter. Så det “grand finale”; fra venstre søndre hjørne, med femti centimeters klarning fra kantene – fire syv meter ganger én store rektangler malt henholdsvis i blått, rødt, gult og grønt nedover pekende mot huset. Femti centimeters mellomrom nedover på det mørkegråe kvadraturet. Da med ni meters klarning på slutten i ren grå betongfarge. Syv meter og syttifem centimeter klarning på høyre (østre) side av stripene.
Han var så fornøyd. Han kunne står der nå, for det var tørt. Han hadde virkelig sett fram til dette øyeblikket. Når det hele var helt-helt ferdig. Ikke noe mer bekymringer å tenke over før han skulle sove. Om det var nok maling igjen eller om han trengte å kjøpe en ny bøtte i morgen. Eller om slipeskiven på vinkelspiperen var for slitt til at det ville bli ujevnheter. Kanskje han skulle kjøpe en ny bare for å være sikker. Eller alle de insektene som kom til å kravle opp på kvadraturet hans og sette seg fast i malingen over natta, som han da måtte pirke vekk og slipe og male over igjen dagen etterpå etter jobb. Han hadde gjort alt sammen. Det var ferdig.
– Og det var verdt det.
Nå sto han der. Plattingen var helt fin og jevn. Han kunne endelig gå på det og stå der slik han hadde tenkt, og se gjennom lia ned mot huset hvor han delte hus med Nora, samboeren.
Han pustet lettet ut.
Nora hadde ikke vært så begeistret over idéen når han først begynte å snakke om det. Til å begynne med ville Jonas ha den i hagen slik at man kunne sitte der og grille om sommeren, men Nora syns at det hørtes stygt ut med betong i hagen.
“Vi kan vel heller bygge en terrasse slik som vanlige folk?!”
De hadde til og med nesten begynt å krangle om det ikke hadde vært for at Nora hadde gitt seg og gått med på at han kunne bygge den oppe i lia. Hun gav ham til og med lov til å felle to eiketrær som sto i veien for det venstre hjørnet på den nordre delen av kvadraturet, slik at den kunne være 15×15 slik Jonas hadde tenkt.
“Endelig!” sa han og stilte seg litt nærmere for å studere de fargede stripene han hadde malt på kvadraturet.
“Blått ja”, sa han. Og humret seg, og rette seg opp igjen. “Den har vi sett før, det kan jeg si”, “Blått er først”. Slik er det i skjemaene på kontoret. Blått er A. Numero én. På skolen, ja. A klassen var blå. B var rød. Sånn er det. Rød. De var litt, i B-klassen, heh. Sånn er det å være nummer to. Blir rare. Blårussen. Økonomi. Rødrussen. Heh, hva er det for noe? Han speidet ned i mellomrommet mellom den blåe stripen og den røde. Grått? Han ristet på hode og så videre på den gule. Nummer tre. Oi, oisann. De var helt fucked. I C-klassen. Også gult som er feigt. For ikke å snakke om appelsinbrus, Solo. Erk.
Eller sanasol. Jeg er glad jeg ikke gikk i den klassen. Han satte armene på hoften igjen og så ut skrått i luften. “Jeg hadde en lekebil en gang og den var gul”, sa han i en stedsfraværende fundering. Men pappa tråkket på den og ga den til mamma som kastet den.
Igjen så han mot huset sitt. Også så han på bilen sin som sto bare noen få meter fra plattingen. Audi a6. Romslig, sporty. Fungerer bra til en familie på to. Den var også grå.
Så bøyde han seg ned igjen og så på den grønne stripen. Nummer fire i rekken. “D”. Han ristet på hode og sa: “Nei, jeg får komme meg hjem!”. Han bodde ikke mer enn hundre meter fra plattingen, men han likte å kjøre opp den gamle traktorveien for da slapp han å bære alt utstyret for hånd.

Det der forstår jeg ikke så mye av. D-klassen. Jeg er helt grønn der! Heh. Så bøyde han seg litt nærmere og fokuserte under rekken med fargestriper hvor det sto i sans-serif: “Det Gråe Kvadraturet med de Blå, Røde, Gule, og Grønne Stripene På.
Laget av JONAS INGEBRIGTSEN BRØDSTEN & NORA BRØDSTEN INGEBRIGTSEN sommeren 2016 🙂 .” Han kunne kjenne et lite tilsig av stolthet i brystkassa. “Det er jo nesten som det er et lite kunstverk!”, “og Nora var jo med å planlegge” sa han og reiste seg kjapt, for nå skulle han hjem igjen. Men når han reiste seg så reiste han seg litt for kjapt og fikk knekk i kneet og tråkket feil med foten slik at han datt. Venstre kne traff plattingen med et lite klant og han støttet hardt til med håndflatene men haken fikk et dunk mot asfaltbetongen. Det hele skjedde så raskt at han ikke greide å tenke seg om hva som skjedde før det hadde skjedd — før han lå der med store smerter i kneet, håndleddene og haken. Han lå der ett minutt og gremmet seg. Solen var like halvvarm som den alltid pleide å være på kvelden om sommeren. Og det suste litt vind i grasset rundt ham. Han kunne kjenne han ble kaldt på betongplattingen.
“HVORFOR – måtte dette skje nå?” tenke han bestemt. Han hadde ikke sagt “au” når han datt og det var han glad for.
Han bare lå der og pustet nesten ikke. “Etter alt dette strevet så skal jeg bare dette og slå meg på det.”, “vedder på at buksene mine har revnet med hull på knéet også!.”
Han lå enda litt til før han reiste seg sakte og støttet seg skeivt mot høyrefoten som han ikke hadde noen smerter i. Han hadde begge hendene på kneet for å støtte ryggen. Slipset flakket litt i vinden og sveisen også for han hadde slått den helt ut av stil når han traff betongplattingen.
Han begynte så å hinke sakte mot bilen, sakte nok slik at han ikke skulle får mer vondt enn han allerede hadde. Når han kom til bilen så tok han fram nøklene og trykket på åpneknappen på den slik at bilen ble låst opp. Han steg så inn i bilen og satte seg sakte ned i skinnsetet på førerplassen slik at det gjorde minst mulig vondt. han kunne endelig puste litt ut. Etter alt dette strevet.
“Jonas er en mann som ikke lot noen detaljer gå i glemmeboken”, tenkte han mens han lukket døren og satt stille i bilen noen minutter, hvor han pustet sakte inn og ut gjennom nesen.
I det minste er jeg mann. Jonas så seg selv i speilet. Han hadde grå ringer rundt øynene, som om han skulle til å gråte. Hadde snudde litt på hodet og kikket litt på tilveksten av grå hår i håret. “Jeg er mannen”, sa han til seg selv mens han skottet seg selv inn i øynene. Etter han hadde sagt dette lukket han øynene og lente hode mot hodeputen på setet – etter Jonas hadde gjort alt dette sovnet han i bilstolen av utmattelse.

 

Det Gråe Kvadraturet

Advertisements

This highway’s dark and empty

Jeg sitter på en av de mange radene med pulter på hovedbiblioteket til Universitetet i Oslo. Den grønne leselampen skjelver av at jeg skjelver der jeg sitter fremoverbøyd med begge albuene støtt på bordet og støtter pannen mot begge håndflatene mens øynene fokuserer og løper hurtig på tvers av sidene av boken som ligger fremfor meg.
      Just miles and miles of endless road.
«En dom kan forstås som en oppfatning som kommer i stand ved at man knytter sammen begreper i henhold til forskjellige regler, såkalte domsformer.»
      I henhold til det jeg nettopp leste på siden starter påstigningen av to tanketåg i bevisstheten min. Men jeg fortsetter å lese:
      «Forholdet mellom begrepene i en dom kan være av to forskjellige typer. Det ene begrepet kan allerede være inneholdt i et andre. En slik dom er analytisk. En dom hvor begrepene ikke står i slikt forhold til hverandre er syntetisk.»
      Mener han «dom» som i en en «bedømmelse» av f.eks et hendelsesforløp, konsept eller fenomen?
«Regler»? Som han har funnet på? Hva med å bare betrakte uten å bedømme men samtidig reflektere tilbake hva man betraktet?
      I’ve got a sickness pounding in my head.
«Kants hovedeksempel på en analytisk dom er («Alle legemer har utstrektning.»)
      Men vent, han hevder at det kun kan være to forskjellige typer forhold mellom begrepene i en ”dom”. Dette ble skrevet på 1700-tallets sant? Da har vel man kunnet tenke seg frem til flere «forhold» – eller at hele det metafysiske luftslottet kanskje ikke lenger er valid?
      «Begrepet legeme inneholder begrepet om utstrekning som et delbegrep, for man kan ikke ha et begrep om legeme uten å ha tenkt utstrektning som en egenskap ved legemer.»
      I’m at the mercy of the ghost.
Vi er i april, og solen har begynt å lyse opp lengre dager for byen. Jeg snur hodet og titter ut de kollosale vinduene og ut mot trærne som har smått begynt tafse luften med bladene sine hvorunder det grønne gresset gror seg til sommeren. På dem ligger og sitter ett par tre studenter med bøker og kaffekopper. De ler mer enn de ser ned på studiemateriellet sitt.
      What will it take to live as if I would not another day?
Tilbake til boken.
     «Det man mener med («legeme») er nettopp noe som er kjennetegnet ved blant annet å være utstrakt i rommet.»
      Er han sint eller?
«Hovedeksempelet på en syntetisk a posteriori dom er («Alle legemer har tyngde»), eller enda bedre: («Noen legemer er tunge»)».
      To live without despair, and to be without disdain.
Jeg retter hodet opp og ser ut i luften.
      Hva faen.
How can I instill such hope, but be left with none of my own?
      Hva er det han synger om?
What if I could sing just one song and it might save somebody’s life?
      Jeg fortsetter å stirre ut i luften mens eg mønstrer viljestyrken til å forstette å lese.
«Gjennom analyse vil jeg ikke gjenfinne predikatet om tyngde blant delbegreper som subjektbegrepet om legemet inneholder, for jeg kan lett tenke meg meg legemer som ikke befinner seg i et tyngdefelt.»
      Jeg facepalmer.
I sought after, after reasons to stay.
      Kan det være seg slik at denne akrobatikken var ny og nyttig da det ble utgitt, men at nå er den kun et irrellevant metafysisk rudiment?
      «Tyngde inngår derfor ikke i begrepskjennetegnene for begrepet om legeme.»
      I was lost, I was lost.
Idéhistorie, altså.
      «Den syntetiske dommen utvider altså min erkjennelse av legemer, mens den analytiske dommen bare klargjør hva som allerede ligger i begrepet om legemer.
Then the sky turned black
Jeg reiste meg og skar gjennom rommet mot toalettet hvor frelsen min kunne ligge.
And the rains poured down.
Hvor jeg kunne pisse ut alt bullshitet jeg nettopp hadde lest.
      I was waiting, waiting to be found. oh, no.
Åh, hvor jeg føler jeg dør når jeg ikke lever. Når jeg bare er i livet og gjør, uten å føle jeg lever mens jeg gjør det.
      How can I instill such hope, but be left with none of my own?
Dette har ikke vært min tid, dette har ikke vært menneskelig tid.
      What if I could sing just one song and it might save somebody’s life?
Jeg har hatt headsettet på med fult volum ganske lenge. Jeg har sittet og lest exphil ganske lenge. Det har sikkert sjikanert de som sitter rundt meg ganske lenge. Solen har skint ganske lenge, jeg har ikke vært ute på ganske lenge. Utenom til og fra T-banen. Utenom til og fra Rema 1000 på Vålerenga.
      Then I would sing all that I could sing
Jeg sitter på dass med ansiktet hvilende i begge håndflatene. Fortsatt mer dopamin her å finne enn i kapittelet om Kant.
      Cause that is when, when I feel that I’m not just counting time.
Tiden flyr når du har det kjekt.
      Oh when I sing all that I can sing
Depresjonen gnager seg dypere og dypere inn til sjelen min og banker på: «Ding dong, kem er det som banker på nå?» Er det du, hva er det du vil? Åh, vil du fortelle meg at det er lite mening i filosofisk beskjeftigelse, og at færreste mennesker jobber og studerer noe som har noe som helst mening for individet og kolletktivet?
      Maybe just for a moment things would seem all right.
Jeg drar det ut. Jeg vil ikke tilbake dit. Til benken for å pine.
      Oh when I sing
Jeg synger inne i meg selv,
      Oh when I sing
«Fridom»
      Oh when I sing
Jeg vil at min tid skal være min.
      Oh when I sing
Ansiktet graver dypere ned i håndflatene.
      Jeg har jo valgt dette selv, jeg har jo valgt å studere dette helt av fri vilje. Men det betyr ikke at man har autonomi. Selvsagt har man autonomi, man kan gjøre hva man vil. Men man føler ikke man har autonomi.
      Jeg reiser meg fra toalettskålen og tvetter hendene for så å gå ut i lesesalen igjen, hvor jeg kan sette meg ned på stolen og gjenoppta beskjeftigelsen.
      «Det nest viktigste er skillet mellom a priori og a posteriori. Mens skillet mellom analtytisk og syntetisk angår den logiske relasjonen mellon begrepene i en dom, altså begrepene er delbegreper av hverandre eller ikke, angår skillet mellom a priori og a posteriori dommens legitimering.»

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Examen_philosophicum

Hva jeg gjør når jeg «røyker» cannabis #2

(Av David Davidson)

Jeg åpner den nest øverste kommodeskuffen og tar ut en liten boks. Magic Flight Launch Box. Under lokket ligger det to små poser hvor en av de inneholder det jeg bare kan gjette er et eller annet strain av Cannabis Sativa. I den andre posen ligger det små gyldenbrune/svidde fragmenter av den samme typen plantemateriale. Under disse små posene ligger det en liten fordamper, med et modifisert AA-batteri, en liten pensel samt et lite munnstykke i glass. Munnstykket setter jeg på plass i hullet på fremsiden av fordamperen med en gang.
     Jeg legger det hele ved siden av macen og åpner den ene posen for så å plukke opp og brekke av en bitteliten bit av det grønne tørre plantemateriale. Jeg smuldrer det mellom pekefingeren, tommelen og ringefingeren i høyrehånden mens jeg med venstrehånden holder fordamperen som jeg allerede har åpnet det klare tykke plastlokket på. De små fragmentene drysser ned i den lille skuffen til fordamperen hvis vegger er laget av ultratynt vevet stålnetting.
      Jeg klemmer inn batteriet i batteribrønnen og ser et lite oransje lys antenne nesten midt i fordamperskuffen. En liten dis av kondens treffer innsiden av plastlokket og jeg setter munnstykket til munnen hvilket jeg fatter med leppene mine og teller; én, to, tre – for så å innhalerer – sakte.
      Dødsnarko delux.
Cirka tretten sekunder inhalerer jeg. Den varme dampen fyller lungene mine før jeg ekshalerer i oppmerksomt nærvær. Det smaker litt som popcorn, bare med en mindre fremtredende umami. Jeg åpner det lille plastlokket igjen og tar den lille penselen som jeg skal til å børste de nå gyldenbrune plantefragmentene med før jeg innser at jeg må jo ha den andre plastposen ført opp mot fordamperen for å kunne koste fragmentene ned i den andre posen – som følgelig fungerer som avfallspose.
      Jeg setter penselen ned igjen og tar opp den andre posen som jeg åpner og fører opp mot fordamperen. Så kommer jeg på at jeg må jo ta av munnstykket før jeg i det hele tatt får ført plastposen opp mot fordamperen. Jeg legger plastposen ned igjen og drar av munnstykket for så å til slutt sluttføre den andre plastposen opp mot fordamperen.
      Jeg er nå i den grønne gudinnens nærvær, for å parafrasere Terence McKenna.
Jeg koster fragmentene ned i posen og repeterer sekvensen.
      Gyldenbrunt. Du ville vel ikke spist et svidd brød, eller et brød som brenner? Hvorfor røyker du joint da? Intet svar.
Hver skuff jeg lader inneholder kanskje et halvt milligram cannabis. Jeg fordamper vanligvis tre slike skuffer.
      Én – hvis jeg bare skal åpne opp persepsjonens dører på gløtt, si hvis jeg skal skrive noe av
teknisk karakter.
      To – hvis jeg ønsker å ta inn et større kvantum informasjon fra et medium som f.eks maleri, bilder, musikk, film eller tekst.
     Tre – hvis jeg ønsker synestetiske sanseerfaringer sammen med nevrologisk omprogrammering og ekstendert empatisk feromonisk kommunikasjon. Imagistisk «telempati» forekommer av og til her.
      Fire – har jeg bare prøvd én gang. Men da var det som om jeg så alt det vedkommende sa til meg, i sekvensert sammenhengende film. (Vi snakket om hvordan de patriarkalske dominanssamfunnene er som en kreft som bare vokser og vokser, og konsumerer og konsumerer, inntil den tar liv av seg selv og verten.) Vi lever i enden av en lang kjede patriarkalske dominanssamfunn.
      Fem – antar jeg bare vil ta meg ytterligere høyere.
Jeg åpner «Back Muscles in a Nutshell – Anatomy Tutorial» på Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=lfiorcWqc_U
      Lenge har jeg hatt en mild til moderat smerte i nakken som har blitt bedre med av-og-på yogatrening og nakkemasage. Men den har aldri forsvunnet helt – noe jeg aldri har klart å akseptere – og som er grunnen til at jeg røyket cannabis akkurat i kveld. Bare minutter før lå jeg med min make ved min side og grunnet på denne nakkesmerten som ikke ville forsvinne, den som til stadighet utsatte Ole Lukkøyes visitasjon, og som i kveld gjorde at jeg farte opp av sengen i agitert fastsettelse etter å komme til bunns i hva som lå til grunn til dens stadige bestandighet. Jeg ville finne ut hva som forårsaket nakkesmerten! «Du er ikke ferdig ennå», kunne jeg høre kroppen min si.
      Det er en mengde muskler som forlenger nakken, splenius capitis (ligger rett bak hodet), og Sterna claidoid mastoid (to muskler på hver side av fremsiden av nakken, fester seg til baksiden av hodet og på brystbeinet.)
      Jeg satt rett opp og ned i stolen på kontoret mens jeg aktiverte disse musklene, samtidig som jeg dro skuldrene bak og nedover. Hele halsen og baksiden av skulderbladene raderte i en anstrengt intern friksjon. Etter ett minutt i anstrengelse og konsentrert stillhet kunne kjenne lungene ekspandere, og jeg pustet hardt inn – dypere enn hva jeg hadde hadde gjort på fem år. Jeg fortsatte å aktivere musklene – jeg dro hodet opp mot himmelen. En markant «knekkelyd» lød, som om noe løsnet i cervikalvirvlene – og jeg kunne strekke halsen enda høyere enn på evigheter! Strupehodet seiv ned i en mer romslig posisjon enn tidligere, rett bak brystbeinet. (Tidligere hadde den ligget klemt opp mot haken.)
      Jeg pustet lettere. Det var som om jeg kunne kjenne at jeg nå hadde et mørkere stemmeleie.
«Hallo?», sa jeg ut i det tomme tempererte rommet. Det var mye lettere å snakke.
      Som jeg trodde. Omsider har jeg klart å sette sammen en brikke i det heptagram-formede puslespillet. Smerten som hadde kriblet i nakken over flere år hadde avtatt.
      Jeg sov som en gudommelig stein.

http://en.wikipedia.org/wiki/Sternocleidomastoid_muscle
http://en.wikipedia.org/wiki/Splenius_capitis_muscle
http://www.bodybuilding.com/fun/drobson21.htm
http://www.livestrong.com/article/437375-splenius-capitis-exercise/

Illusion-feel Fantastic

(Av Sebastian Lange)

Den rare mannen kunne ikke annet enn å stirre lamslått på bygningen foran seg. Ikke bare var den for stor, men den stod på et sted der det egentlig burde vært en park eller et menneske som smilte. Det var jo egentlig greit nok det, for bygningen var bare en fysisk representant for en bevissthet så døv at man kunne bygget i en hel evighet uten å lage en ordentlig bygning. For, som du kommer til å skjønne senere, en ordentlig bygning vil alltid vise respekt for grunnen den er reist på.
     Når en bygning ikke viser respekt blir rommene tomme og vinduene blir til utstilling og det blir ikke annet enn prostitusjon.
     Foran bygningen så den deprimerte mannen menneskene føle seg frem hvor enn de gikk, usikker på hvor å gå, med boller og kaffe og blikk som om de nektet for noe; for sin egen del kunne de fleste av dem slått hodene sine i en murvegg, det ville ikke betydd noe annet enn et rop eller en skuffelse.
     Mannen med de store øyne måtte le, for hvor kunne han kaste sin kropp inn i alt dette, og hvor komisk er ikke tyngdekraften og ting som faller.
Han lot trikken passere. Menneskene der inne var på vei et annet sted, men snart ville de møtes på nytt, for hver av dem var lamslått av villedelsen.
     Senere ville han nekte for at han i det hele tatt hadde vært til stede, for det han ikke forstod ville han alltid prøve å benekte, og slik man benekter slik blir man også ensom.
At verden er så enkel som det kan det ta tusenvis av år å forstå, og når man først forstår det vil de fleste fortsette å benekte det i tusen år til.
Det er godt vi kun er besøkende i vår egen illusjon, hvis ikke hadde vi kun eksistert i et fint lite helvete. Ja, et gøyalt lite helvete er historien om det hele, og til og med det er en misforståelse.
     Langs veien av brostein og skitt som krøller seg sammen i sneiper og annet avfall (det ekle blir en dag noe vakkert) fant mannen vår ved et par anledninger mennesker som hadde funnet ro i stillhet og som hadde tilgitt tyngdekraften. Noen av dem gikk for en stund inn i en enda villere og skremmende galskap enn mengdene, men det var bare for en stund. De hadde jo på en måte skjønt det hele, uten at det gjorde saken noe lettere.
Andre forkynte gledens budskap, og åpnet dører og veier inn til kjærlighetens åpne porter for flere. Hele poenget her er ikke at noen dør og andre lever, selv om du kanskje tror det, hele poenget er hvordan det ikke har noe å si hva som skjer.

En uke var menneskene spesielt viltre. Natt til den fjerde morgen denne uken slo en forbausende kraftig vind til i byen. Menneskene våknet opp til veltede trær og jord som hadde blitt kastet ut over gresset da røttene løsnet fra grunnen. Det var rart at menneskene stirret på de veltede trærne som om det ikke hadde noe med dem å gjøre. Det var vakkert at trærne ble liggende i mange dager uten at de ble fjernet. Det var som om trærne avslørte alle unødvendige vaner der de lå uten å forsvare sin detroniserte majestet. Menneskene enset at trærne stilte spørsmål en ikke kunne unngå å måtte svare på, og på grunn av dette rørte de ikke ved dem. Trærne ble liggende i mange dager mens menneskene gjorde sitt beste for å overse dem.
     Mannen vår visste ikke helt hvordan han skulle reagere på dette. Han balanserte med ærefrykt og ydmykhet på de største brukne grenene, men synes samtidig det var vanskelig at menneskene avfeide det hele som en triviell personlig tragedie. De fleste snakket om nattens storm som om det hadde funnet sted hjemme i hagen deres, noe som ikke var det minste sant. Det var som om hele hendelsen hadde oppstått i hodene deres den natten. Ideer om vind og trær var bare ideer, og han visste ikke hva han skulle gjøre (eller hvor han kunne finne balsamering av misforståelsen)

Da han la vekk irritasjonen kom han på noe en god venn en gang hadde sagt: Drøymer er trær som veks opp-ned.

Lørdag

Fullstendig uthvilt våknet jeg natt til lørdag med et akutt beskyttelseinstinkt ovenfor kvinnen som lå ved siden av meg.
      Er døren låst? Låste vi døren? Beskyttelseinstinkt er noe jeg aldri har hatt før, og følelsen skremte meg. Jeg klarte ikke å huske om jeg låste døren eller ikke, men jeg husker godt kvinnen fortelle meg for ikke så mange uker tilbake at det hadde tidligere vært flere innbrudd i området. Polakker som systematisk kartlegger nabolag etter svakheter som de senere utnytter
      Det var sykt digg å være helt uthvilt, men dog bittersøtt ettersom det var lenge til solen skulle stå opp, samtidig hang den ekle følelsen i meg; hva skulle jeg stilt opp med hvis det sto to despotiske mesomorfe østeuropeiske ransmenn i døråpningen min? Ubehaget spredde seg fra det limbiske systemet og videre ned ryggraden for så å smette seg ut i motornevronene som motivere meg til handling. Jeg reiste meg og sto rett opp og ned på gulvet på det nye gjesterommet vi for bare én uke siden ble ferdige med å innrede. Vi hadde «sovet inn» rommet som for å helliggjøre det. Jeg gikk ut i gangen og slapp håndflaten ned på dørhåndtaket. Den var ulåst. Et sterkere ubehag skjøt ned ryggraden og oscillerte i brystkassen.
      «Er det noen oppe på kjøkkenet?»
Jeg låste døren.
Nei det kan det ikke være, nå er du paranoid ass!
Jeg gikk raskt opp og så meg omkring på kjøkkenet og konkluderte med det foregående.
Better be safe than sorry though.
      Brekkjernet lå og hvilte oppå den svenske skittentøykurven ved sengen på soverommet. Som om det skulle beskytte meg mot noe som helst fattet jeg skaftet og bar det ned i til gjesterommet. I inngangspartiet stoppet jeg og prøvde å gjemme brekkjernet slik at kvinnen ikke skulle mot formodning beskue mitt crazy oppsyn; stå naken i døråpningen med et brekkjern i hånden hengende ned langs låret. Hun hadde for noen dager siden drømt en sinnssyk drøm om at jeg hadde bekjent til henne at jeg fantaserte om å drepe henne (noe som blåmerker meg, for jeg følte jo et beskyttelseinstinkt for første gang i livet mit, og dét ovenfor henne.) Så jeg ville ikke iscenesette en slik misforståelse midt på natten, og la derfor brekkjernet lydløst på gulvteppet foran sengen, og la meg selv ved siden av henne.
      Til frokost varmet hun quiche av norske rotfrukter fra dagen før, med en liten salat attåt som besto av hjertesalat, avokado, norvegia, tomat og spekepølse. Det hele komplimenterte jeg med en halvliter fersk Layo Tiraga fra Solberg & Hansen. Økologisk, økologisk, økologisk. Frokosten gled over i brunsj som vi delte rundt en dokumentarfilm om hester:«Take a look inside a horse and why you should wear horse boots to protect your horses!» (Youtube dat shiet main, uhensiktsmessig tittel, men delightful. 240p.)
      Vi snakker selektiv avl på veddeløpshester. Man får se en hest bli dissekert (hvor dens virkemåter blir forklart), og man får se hestesex.
      Hingsten kommer elegant men motvillig gående inn i hallen hvor hoppen står i brunst med baken vedt til. Hingsten blir ledet av en liten mann inn til hoppens bakende som følegelig blir «mounted» av forbeinene til hingsten. Hestepenisen spretter overraskende raskt opp og ned for deretter å dyttes av det sannsynligvis ett havt tonn tunge beistet av en hest inn i vaginaen til hoppen. Kameraet panorerer over hendelsesforløpet som fullbyrdes av at hingsten ser seg ferdig, og trekker seg følgelig ut av kjønnet hvor det renner store mengder hestesæd ut ifra. Hingsten blir ledet elegant ut igjen med et kroppsspråk som i prangende selvforherligende selvfølgelighet kommuniserer; «yeah, that just happened.» (Hestesexvideoer er visst kjempepopulært på youtube; http://www.youtube.com/watch?v=Fctx6qHR01M – 40-milloner views, fuck Justin Bieber liksom. Hvor er dagbladet-artikkel lurer jeg på.
      Vi skulle i middag til hennes foreldre klokken seks, og vi hadde nettopp ryddet leiligheten, foldet klær, og spist «second brunsj»? Jeg hadde attpåtil fått lest litt i Huxleys meskalintrip; «The Doors of Percpetion» og nå var klokken fem. Bussen gikk fem over halv seks.
      Jeg vet ikke hvorfor meg jeg var bare så ekstremt kåt. Jeg hadde gitt beskjed om dette til henne. Så hun var orientert.
      Hun sto i tights og hadde akkurat begynt å sminket seg når jeg kom inn på badet og kjærtegnet kinnet hennes med mitt eget. Henden mine rant ned midjen og hoftene hennes noe gjorde at hun godtet seg i et ømt kjærlig velvære. Hun smilte med øynene. Hendene mine gle ned rundt den faste rompa hennes hvor høyrehånden smatt inn under tightsen som avslørte hennes truseløse mote. Langefingen og pekefingen fant veien dit hvor jeg ville, og kom i kontakt med et glatt, varmt, og vått sentrum som jeg støtet fingrene mine videre inn i. Hun gav fra seg ett og annet klynk og stønn før jeg dro ned thightsen og dro ned buksene mine.
      «Vi – har – åh – ikke tid – til dette.» (Jeg hadde gått i gang med klitoral stimuli.)
«Har vi ikke tid til dette?»
      «Åh, nei – bussen – går – halv.»
«Går bussen halv seks?
      Jeg dyttet så lemmet mitt inn i varmen.
Jeg fikk kun gjennomført ett par fremstøt, akkompagnert av frasene: «Shit dette er digg», «du er så digg», før hun avbrøt og ytret i forbifarten ut baderommet på veg mot soverommet: «Faen, kom da, vi har tid!»
      Hun satte seg på kne og struttet rompa opp i været med svai i ryggen hvorpå jeg satte håndflatene mine som jeg dro ned langs baken hvilken jeg bitchslappet slik at hun jamret høylytt. Jeg hadde på klumsete vis dratt av meg bukse, ullsokker og t-skjorte om hverandre og sto nå på kne over hennes inviterende positur hvis invitasjon jeg aksepterte med å innlemme meg i hennes underliv.
      Jeg pulte henne for alt jeg var verdt, for jeg visste vi hadde dårlig tid – og jeg visste at hun kom til å purre på meg om å komme, grunnet dårlig tid. Jeg satte i gang forebyggende tiltak med å fantasere om vaginaen hennes, rompa, brystene, venninenen, jenter generelt og om alt og alle som f.eks at hun dominerte ei annen jente i trekant, eller at jeg pulte en underdanig gutt, eller at alle jenter og gutter – kvinner og menn lå for minne føtter for å la seg splitte av min kollossale hestepenis. (Mannlig seksualitet er jo styrt av mye visuell stimuli, så jeg ser ikke på det som problematisk å mate på med mental pornografi under seksakten.)
      «Ja, ja, ja – åh!» Hun kom. «Det er så digg, ja! Haha!» Hun begynte å le en hjertevarmende latter.
      Også kom jeg; alt jeg kunne høre var ekkoet av min egen latter ljome der ute – langt vekke fra meg en plass. Til vanlig gjør jeg et poeng for meg selv i å kontrollere latteren min, slik at ikke det er noe som jeg bare lar meg rive med av. Jeg er litt kontrollfrik på den måten. Det er bare noe jeg ikke takler, spesielt hos jenter, hvis de gaper og ler med begge tannerekkene fullstendig uten selvbeherskelsle.
      Men jeg begikk den samme synden jeg har misbilligelse mot, der jeg lo, og lo, og lo, og lo, i den enestående hjerteligeste orgasmerusen man kan ha. Som i et ekkokammer eller et stort sort varmt vakuum hvor tiden sto stille hørte jeg bare ukontrollerbare, enigmatisk, sommeraktig, og trollbindende latter som dvelte på tungene våre. Jeg prøvde å la være å le, men det lot seg ikke gjøre. Jeg hadde ikke kontroll. Det har skjedd før. Slike orgasmer hvor det bare føles ut som om du flyter i en hyperkomfortabel matrise
      Hun trakk seg selv ut og sa: «nå får det bare være, du kommer jo aldri!
«Jo jeg kom jo!» lo jeg.
      Hun reiste seg vinglende ut av sengen mens hun klukklo og støttet seg skrått inntil veggen – i et forsøk på å komme seg inn på badet og sminke seg ferdig. Jeg veltet ut av sengen i en latter som vedvarte helt bort til baderomsdøren hvilket jeg støttet meg inntil med venstre overarm mot dørkarmen. «Hvor kommer det fra?» lo jeg. Seksen varte ikke mer enn ti minutter kanskje, klokken var kvart over fem, circa. «Shit det var så godt.»
      Kort tid sener satt vi og spiste middag med foreldrene hennes som jeg aldri hadde møtt.
Oh, sweet novelty.

Caramel Frappuccino®

Vanligvis jobbet jeg matskift fra null-seks-femten til fjorten, men en gang annen hver uke hadde jeg en ordinær syv ti tre vakt. Det fine med disse vaktene var at man kunne slappe av litt på morgenen. Mellom syv og tolv filtrerte det inn og ut kunder i et hensiktsmessig tempom som muliggjorde autentisk kundebehandling.
     Klokken var kanskje kvart på åtte og inn hovedinngangen på kaféen kom det en rundt én syttifem høy epleformet blond dame i tredveårene. Hun hadde en en BMI på kanskje tjuefem til tretti. «God morgen», sa jeg autentisk.»
«Hei, en Caramel Frappucino», sa hun kjapt og skjelvende.
«Hvilken størrelse vil du ha?»
«Middels.»
«Kan jeg skrive navnet ditt på koppen?»
«Eh, ja.»
     Jeg så på henne før jeg sa: «Hva heter du?»
«Hege.»
      Med venstrehånden om det firehundre og syttitre milliliter store Starbucks-begeret, og høyrehånden omsluttet spritusjen fra Penol skreiv jeg; «Hege :)»
«Grande ja, det blir femtifire kroner.»
     Hun betalte like kjapt og like skjelvende. Små røde sår på kinnene så ferske ut der de lå fuktige og glinsende. Sammen med de store mørkegråe poser under øynene så hun ut som en «mental patient». Håret var bustete og ukjemmet.
     De andre som deltok i morgenskiftet var opptatt med en vareleveranse så jeg preparerte drikken selv.
Først målte jeg opp helmelk fra Q-meieriet, opp til streken på begeret – (ca én desiliter)
     Så plasserte jeg to shotglass under Mastrenaen (Starbucks’ espressomaskin, produsert av Thermoplan AG.)
     En tynn stripe med kullsvart espresso sev ned i glassene. Flyende kull. Det er ingen andre matsorter man kan brenne så til de grader til helvete som kaffe. Jeg helte oppi kaffen i blenderen og pumpet nedi tre pump karamellsirup (kanskje 5 ml per pump). En søt og kjemisk lukt brettet seg rundt blenderen. Jeg roterte sirupsflasken og så på innholdsfortegnelsen: Sukker, vann, naturlig og kunstig «flavor», kaliumsorbat (brukes i fremstilling av bla. bakepulver), sitronsyre (ekstrahert fra mais), og fargestoffene 2-metylimidazol, og 4-metylimidazol* (som har vist seg å være kreftfremkallende i mus og rotter.)*
     Deretter tok jeg den midterste isskuffen og øste oppi is. Før jeg satte cocktailen til blending pumpet jeg oppi tre pump med det som kalles «base», som er en klissete seig veske som brukes for å holde alle komponentene i drikken sammen. Den blir pistrete og usmooth uten. Mens den sto i blenderen så jeg på innholdsfortegnelsen på base-flasen: Høyfruktose maissirup,vann, naturlig og kunstig «flavor», xanthan gummi (fortykningsmiddel), kaliumsorbat, sitronsyre og karamellfargen E150*.
      Når drikken var ferdig blandet helte jeg det over i begeret til Hege. Jeg toppet det hele med krem, (som består av en halv liter fløte i dinitrogenoksid-dreven dispensert fra en ISI iblandet åtte «pump» med vaniljesirup av samme type som karamellsirupen, jeg vet ikke hvor mye ett pump er i millliter, men trolig 10-15). Jeg fullførte det hele med å toppe kremen med karamellsaus. Eller, den kan egentlig ikke kalles «karamellsaus», for karamell er det ikke. Ekte karamell er laget av sukker, vispet fløte, og smør som varmet opp omhyggelig med kjærlighet – Starbucks sparer penger på å lage det av maissirup, høyfruktose maissirup, sukker, smør, fløte, vann, frettfri tørrmelk, «naturlig aroma» (hva betyr det?), mono- og di-glycerider (emulgatorer, dvs at de blander seg med både vann og fett – vanligvis fremstilt av herdet palmeolje som varmes opp til de grader og behandles med hydrogengas noe som genererer trasfett)*, kaliumsorbat, soyalecitin (emulgator og konserveringsmiddel), og natriumbikarbonat.*
      Jeg satte så den ferdige drikken på benken og tok et sugerør og la det ved siden av. «Concoction cocktail», «cock», var det eneste jeg klarte å tenke på. Alle ingrediensene utenom espressoen, melken og dinitrogendoksidgassen er produsert i USA. Kan man ikke da utlede at alle de maisbaserte ingrediensene stammer fra genmodifiserte planter – eller er jeg for drøy nå?
     Firehunde og ti kalorier lå oppi begeret som Hege nå hadde løftet og tatt med seg til en av de mange retro lenestolene i kafféen hvor hun plasserte den på et av de tilhørende svarte eikebordene.
     Femten gram fett, sekstiseks gram karbohydrater, fire gram proteiner.*
Jeg fortsatte å sysle med mitt; vaske kjapt over benken; brette kluten pent; behandle en kunde, gjespet, drakk litt vann.
Et lite klask etterfulgt av verbaliseringen «Årh» lød så når ett par minutter var gått. Jeg snudde meg og så Hege sitte bøyd fremover og fikle med en kopp det sto «Hege :)» på rundt en masse karamellfrappuccino som lå og brettet seg ut over gulvet.
     «Stakars dame».
Jeg gikk inn på våtrommet og fattet en bøtte med varmt vann og ett par kluter. Jeg gikk over gulvet med svarte finsko, svart dressbukse, svart skjorte, og det karakteristiske grønne forkle til kjeden jeg jobbet for.
     «Hey», sa jeg forsiktig.
«Ja, sorry».
      «ikke noe problem.» Jeg satte til og vaske opp sølet som lå rett foran føttene der hun satt.
Når det igjen var rent på gulvet sa jeg: «Jeg kan godt lage en ny til deg, hvis du vil.»
     Hun svarte ikke.
Så gikk jeg og la fra meg bøtten og klutene, og fortsatte å stå foran kassen.
     Hun kom bort etterpå og kjøpte en ny karamellfrappuccino i samme størrelse som jeg lagde på samme vis nevnt ovenfor.
     Ettersom timene gikk kom det flere og flere kunder og arbeidstempoet økte korresponderende. På ettermiddagen var det tykt med folk i kjelleren på Oslo City og jeg ble satt til å «busse» – altså gå rund og hente brukt servis og kaste søppel.
     Jeg gikk forbi de høye små runde bordene som er langs gjerde rundt kafféen hvor ei gammel dame og det som sannsynligvis var hennes barnebarn satt. Bestemoren viftet meg bort og pekte ned på gulvet under dem hvor det lå et plastbeger og masse beige søl. Karamell.
     «Kan du ta dette? Spurte hun litt ampert.»
Jeg sto og saumfarte skikkelsene foran meg før jeg ettertenksomt svarte: «Jeg skal bare bort i baren først.»
     «Åja, takk!»
Jeg gikk bort med de skitne koppene og tallerkenene og plasserte meg selv foran Mastranaen og satte i gang med å steame melk til en annen kunde.
      «Cry me a fucking river, bitch.»
Jeg leverte oppsigelsen min kort tid etter dette.

Kildehenvisning i kronologisk rekkefølge:

http://www.livestrong.com/article/559348-whats-really-inside-your-starbucks-caramel-frappuccino/

http://en.wikipedia.org/wiki/4-methylimidazole

http://veggywood.com/2010/05/07/finally-starbucks-ingredients-list/

http://www.treelight.com/health/nutrition/Mono-Di-Glyderides.html

http://www.starbucks.com/menu/drinks/frappuccino-blended-beverages/caramel-frappuccino-blended-coffee

Fra ende til annen

Jeg sto på Furuveien og steig ombord 70-bussen mot Vika. Jeg hadde nettopp sittet i solen på fortauet og tatt ett par dusin slurker vann fra Imsdalflasken min og knasket i meg en halv neve stort eple slynget fra Fagerlitrappa 37. Jeg nikket velvillig til busssjåføren som takk for at han står opp om morgenen og kjører meg rundt. Sjåføren er av utenlandsk opprinnelse. Jeg hadde ikke kommet meg steder uten ham og hans yrkesbrødre. Takk. Jeg beveget meg kontrollert ned i bussen.
      Inn til venstre i synsfeltet mitt brettet det seg ei kraftig bygget mørkhudet hijabbærende kvinne, som satt innerst ved vinduet med kjøreretningen i en firesetersbås. Hun var i besittelse av to store bollekinn som tøyt ut fra den stramme hijaben. Vaklene tøyt likeledes ut i det spatiale luftrommet over sidesetet. Lårene opptok brorparten av beinplassen. Rumpa okkuperer seteputen fullstendig. Hendene var sammenflettet og hvilte oppå den lille furen mellom hennes overdimensjonerte mage og brystparti som var i konstant kollisjon med hverandre der hun satt rakt.
      Klærne, som best kan beskrives som en serie jordfargede laken pakket rundt henne som en «wrap», var den eneste sannsynlige kilden til krydderluken som trengte seg inn på mitt olfaktoriske sanseapparat. Hun satt liksom nøytralt med et selvtilfreds blikk og så ut i luften. Jeg satt meg bak henne og hvilte venstre ankel oppå høyre kne.
      På Koss-headsettet mitt brakte klimakset i «King of Heaven» av Hillsong United, mens vi suste ned den bratte svingen på Svartdalsveien. Inn vinduet til høyre veltet Oslos mektige oppsyn seg til min beskuelse. Denne osen, denne loen. Ned åskammen farte den røde Mercedes-Bentz citaro rutevognen mens jeg brettet opp Morgenbladets hundrede og nittifjerde årgang nummer tjuefem hvor det sto skrevet noe om ett tusen hundrelapper, Pierre Bourdieu, Harald Eia, Jon Elster og reduksjonistisk sosiologi. Jeg tittet opp og så mellom sprekkene på setene foran meg og så den store voldsomme kroppen svulme, kondensere, og slippe ut karbondioksid. Æsj. Det er et sykdomstegn, det er derfor det er så frastøtende. Det er ikke fordi jeg hater feite mennesker. Det som om det skulle sitte en spedalsk foran meg. Eller en kreftpasient. Eller en mann med kronisk bronkitt. Det er en kulturell sykdom. Et sykdomstegn og en åpenbar diagnose på samfunnet; måten vi gjør ting på i vesten er ikke bra for oss! Jeg lurer på hva hun skal? Trolig til Grønland for å kjøpe dagligvarer. Hun er nok hjemmeværende. Jeg grøsset. Lurer på hva slags mat hun lager til familien. På hvilket kosthold går det an å bli så stor? Hvorfor er hun her? Hun leser ingen bok, ingen avis, selv om det er midt på lyse dagen! Som oftest er det flinke piker og karismatiske menn som leser bøker på bussen. Har aldri sett en innvandrere gjøre det.
      Krydderlukten oste igjennom sprekken og forstyrret lesingen. Hun så ut som et insekt der hun satt. Hva faen? Tenkte jeg nettopp det? Jeg er ikke rasist. Jeg syns bare det er sykt rart med disse overvektige hijabbærende innvandrerkvinnene. De kommer gjerne fra krigsherjede land hvis kultur sier at kvinner skal være hjemme. Trening og ernæring har de sikkert ikke begrep om ettersom man strever gjerne nok med å få tak i mat. Jeg vet ikke, jeg spekulerer.
      Jeg tillot meg å se for meg det satt et stort insekt foran meg. En stor brun kakerlakk som satt der med beina sine, armene sine, og luktet ekkelt. Jeg skrudde opp volumet på min iPhone 3 hvis skjerm var knust og hvor «G#» av Kitten nå spilte.
     Det må være vanskelig å integrere seg i Norge. Tenk å komme hit i voksen alder, uten å kunne språket, kjenne kulturen, forstå hva som konstituerer et godt liv her. Jeg er jo ikke helt sikker på om jeg vet det selv. Insektet forsvant og jeg fikk med ett masse sympati for henne.
      Vi var nå i Gamlebyen og hadde stoppet på Munkegata. Inn fra gaten kommer det to menn og ei jente som setter seg i firesetersbåsen til venstre for oss. Bussen kjører videre og jeg skrudde ned musikken for å konsentrere meg om lesingen. Ettellerannet om «Distinksjonen», protensjon, fenomenologi og at «[…] dersom man skal inn på det norske arbeidsmarkedet, er det en ulempe å ha et fremmedklingende navn eller etnisk unorsk utseende.»
      Jeg ble dratt ut av teksten av at de to mennene og hun jenten som nettopp kom inn satt og snakket høylytt, gapte og lo om hverandre. De snakket på et språk jeg kun kan beskrive som «østeuropeisk» eller russisk. De så østeuropeiske ut hvertfall. Gode venner er de, god stemning i godt selskap.
      Faen, faen, faen. Hvorfor kan de ikke ta hensyn til alle oss andre som sitter på bussen? Kan vi ikke holde ut en busstur på ni minutter, i rolig fordragelighet? Har de ingen selvinnsikt eller selvbevissthet? «Jævla polakker», tenkte jeg før jeg arresterte meg selv og tok tanken videre; jeg hadde nok vært like irriterende om det hadde vært tre nordmenn som satt der og bråkte på bussen. Jeg skiftet sang til «Fighter» av det norske Fender Heist og skrudde opp volumet litt mens jeg leste videre: «Vi vet altså at det finnes en oppfatning av norskhet og at denne virker ekskluderende overfor dem som ikke passer inn. Men er det grunnen til at norskhet finnes?»
      Vi stoppet på Bussterminalen Grønland. Innvandrerkvinnen løftet seg opp av setet og gikk vaklende ut døren ved sjåførsetet mens østeuropeerne gikk ut døren bak meg. «Sweet relief» tenkte jeg og skrudde ned musikken.
      Inn etter østeuropeerne kom det tre kaklende blonde jenter som satt seg i den samme firesetersbåsen. De er ikledd hotpants, miniskjørt, singlet, og vans og converse og vesker og sminke og jeg vet ikke hva. En tung lukt av feminitet og parfyme veltet inn i delen av bussen vi satt i. De snakket og lo like kakafonisk som den foregående puljen.
      Det er her jeg plantet venstre håndeflate over ansiktet og gnidde tommelfingeren og pekefingeren langs sidene på nesebeinet og opp dit hvor det lille hullet til tårekanalen ligger.
      «Ja åsså, så du han, når han gjorde det? Herre–gud!», «Ja og du hadde jo nettopp klina med han, også går jeg inn på dem!», «Horegutt ass!», «Mens kjæresten hans var hjemme med halsbetennelse!»